Igjen skriver jeg om et tema som jeg skal være fryktelig forsiktig å tråkke for mye inn på. Det er rett og slett fordi jeg har ingen kunnskap eller egne erfaringer innen området. Så dette blir skrevet ut ifra mine uvitende øyne. 

I dokumentaren "Indian Summer" får vi et innblikk i Torsteins verden. Torstein har levd med diagnosen schizofreni i 17 år. I begynnelsen av dokumentaren blir blir vi kjent med en gutt med et skarpt blikk, et flir ligger hele tiden latent. Vi treffer Torstein der han føler han hører hjemme... nemlig i naturen. Det som gjør Torstein litt annerledes enn andre er at når drømmer og virkelighet blander seg så er han indianer.

Gjennom de 70 minuttene dokumentaren varer forfaller den kjekke gutten. Øynene blir tilsløret, kroppen forfaller og tankene dreier seg mer og mer rundt et liv han ikke liker. Jeg, som ikke kjenner Torstein, får en klump i halsen og en stor stein i magen. Det er forferdelig å se på, rett og slett for at man ser at han ikke har det godt.

Dette er familiens vinkel på historien, og det finnes selvsagt utrolig mye vi ikke får se. Selvsagt skjønner jeg ikke alt, og får bare et innblikk i en liten brøkdel av Torsteins historie. Det som likevel slår meg er at dess mer han blir medisinert og holdt i behandling, jo dårligere blir han. Han sier selv at han forstår at han kanskje lever seg litt for mye inn i naturen. Forstår at det ikke er helt bra, skjønner at han kanskje trenger noen medisiner. Men er det slik at man for en hver pris skal få alle til å være like? Er det slik at vist man ikke passer til å bo i en høybolig blokk i byen så skal man medisineres til ens egne meninger blir borte?

Eller er det slik at man kanskje må la mennesker leve der de føler seg hjemme, sånn som de selv liker det?

Det er på INGEN måte slik at jeg er heeelt mot medisiner, tro ikke det. Jeg skjønner at medisiner i mange tilfeller er til hjelp, ja faktisk helt nødvendig...

Men er det mer usunt for Torstein å elske naturen, leve seg inn i den til en viss grad enn å bli dopet ned for å "passe inn"?

Jeg er en av disse personene som er fryktelig imot all overmedisinering som skjer rundt om i verden. Jeg har selv jobbet blandt annet på sykehjem, der man gir ut medisiner i fleng. Jeg er på ingen måte lege, ei heller sykepleier, men jeg har en sterk mening om at tabletter ikke alltid hjelper. Jeg har mer tro på at tanken på at de hjelper, er det som har utslag.

Og jeg ble utrolig glad da jeg kom over en dokumentar som tar opp akkurat dette. Det viser seg at det kommer mer og mer frem i lyset at tanker og motivasjon til å bli frisk kan, i mange, tilfeller gjøre deg frisk. Dette forskes på, og jeg håper på at det blir mer og mer aktuelt å fjerne tabletter som gir bivirkning, og heller satse på tankens kraft.

Kan man tenke seg frisk? Anbefaler sterkt å se dette programmet, her.

... er tittelen på historien som fremkaller så store følelser i meg at jeg må legge den bort. Den skaper sinne, den skaper fysisk ubehag. Den fremkaller tårer og fortvilelse... en følelse av skam og en tomhetsfølelse. Historien handler om noe av det mest forferdelig som skjer i vårt samfunn. Det handler om et lite,redd og forsvarsløst barn omgitt av voksenpersoner som ikke griper inn før det er for seint.

"Jeg tenker nok du skjønner det sjøl" er på ingen måte en god bok... Uheldigvis tror jeg at det er en nødvendig bok. Det blir en vekker for oss alle. En vekker om at forferdelige ting skjer omkring oss, det er mulig. Det som man ikke tenkte på, det som er så forferdelig at det ikke har streifet tankene dine engang kan skje i din familie, i klassen din eller hos naboen. Og når du som voksenperson velger å la tvilen komme til gode gang på gang, skyve ansvaret foran deg, kan det ende i tragedie.

Det gjorde det for ChristofferGjerstad Kihle. Christoffer hadde ressurssterke voksenpersoner rundt seg. Mor så blåmerkene, besteforeldre så blåmerkene og lærerne på skolen så også blåmerkene. Likevel var det ingen av  voksenpersonen rundt Christoffer som tok ansvar.

Han ble funnet dø i sin egen seng 02.02.2005 med store skader på kroppen og hode. Den lille gutten var også tilstoppet med papir i nese og munn.

Man skal ikke alltid la tvilen komme til gode... vente i det uendelige før man griper inn i en situasjon... for det kan ende i tragedie.



Denne lille jenta gir meg frysninger som sitter i en lang stund etter hun er ferdig å synge. Hun har en utrolig stemme, og en vakker utstråling... jeg blir faktisk helt grønn av misunnelse!

... er alle navn på gatemagasiner. Virkelig Tromsø, Klar, Grip Dagen og Sorgenfri er magasiner i samme kategori. Dette er magasiner som selges av mennesker i spesielt utsatte posisjoner for å gi dem en sjangse til en verdig måte å tjene til livets opphold.

Jeg kjøper alltid gatemagasinene. Jeg syns det er et av de virkelige gode tiltakene samfunnet har klart å gjennomføre. Narkomane, hjemløse og andre har gjennom salg av bladene mulighet til å få et arbeid å gå til hver dag. Det er ingen hemmelighet at disse menneskene er blitt puttet i bås utenfor "normal" samfunnet.

"Vi" vil ikke identifisere oss med "dem". "Vi" haster forbi "dem" i parken, unngår øyekontakt. Og hvis "de", Gud for by, prøver å snike seg inn i samfunnetssirkel stiller vi oss enda tettere sammen. Klarer "de" å smette en fot innenfor sirkelen håner "vi" "dem" og forventer at de skal feile. De har satt seg selv i den posisjonen de er i... selv valgt å stå utenfor sirkelen.

Men noen mennesker som står i denne sirkelen snur seg å ser på "dem". Ser livsvisdommen i øynene deres, ser hvordan livet har herjet med dem. Forstår at de utenfor sirkelen også er mennesker. Forstår at de på samme måte ,som seg selv, har følelser. Skjønner at det gjør vondt å stå på utsiden. Skjønner at de må presse litt i sidemannen for å gi plass... i hvertfall så de på utsiden kan presse seg inn i sirkelen hvis de bare har litt viljestyrke.

Noe å gå til hver dag, et arbeid er utrolig viktig for oss mennesker. Om vi er hvite eller brune, korte eller lange. Om vi går i dress eller slitte bukser, om vi har tatt videregående skole eller ei. Det å føle at du bidrar med noe tror jeg er livsnødvendig for oss mennesker. Det handler om likeverd, selvrespekt og en følelse av å bety noe.

Gatemagasinene er for mange en inngangsport til "normal" samfunnet, gir selgerne et arbeid å gå til. MEN, og dette er viktig... det gir også oss kjøpere en mulighet. En mulighet for å komme i kontakt med disse fantastiske selgerne. Til å se dem i øynene og erkjenne at de er mennesker... akkurat som oss.

Jeg er fast kjøper av Asvalt, og oppfordre deg til det samme!;)




Nok en gang vil jeg tilbake til tenårene. Mer spesifikt til tiden sammen med "Tha GANG, Tri stupid tjiks" og filming av vår hver dag. Vi var klar for en lysende karriere innen musikken... som det aldri ble noe av. Mye morro hadde vi uansett, og sangen minner meg om den tiden

Jeg har tidligere hatt en annen blogg, og jeg var innom den i dag. Jeg leste noen av innleggene, og har lyst til å dele ett av innleggene igjen. Innlegget er skrevet for 2 år siden, men det er like sant i dag. Jeg har lyst til å minner dere som innlegget handler om, at dere ikke er glemt. At jeg fremdeles tenker på dere... at dere var med på å gjøre livet mitt bedre...;

Jeg vil skrive et innlegg til heder og ære for min kjære klasse, PBPBYA. Rundt den 20. august i fjor begynte jeg ved Vatle Videregående Skole. Jeg gikk der med det formålet å komme helskinnet gjennom og ut i andre enden med generellstudiekompetanse i hånda. Jeg begynte i samme klasse som mange av de gamle kjente fra Rogne.

Det var helt utrolig egentlig, fordi etter bare et par dager føltes det ut som jeg hadde kjent de fleste veldig lenge. Det var egentlig veldig godt å få inn en anndel gutter også, det skal være sagt. De siste to årene har det stortsett bare vært jenter i klassen min.

Det skal være sagt at voirs (og narch) hos Elin før "Lost in space" russekroen våres nok gjorde at vi ble enda bedre kjent. Selv om kanskje ikke alle av oss kom inn på selve festen hadde vi alle en veldig morro kveld, og morning. Husker blandt annet at det var første gang her at jeg skjønte at Preben var en luring, da han klarte å lure meg til å sette på den sangen han ville ved å si det minnet han om hans døde far, (jodå, jeg var jo utkledd som blondie, så det passa seg vel at jeg gikk fem på).

Dessuten var jentene fantastiske mot meg. Jeg hadde et noe tøft første halvår, der jeg først ble opert og siden gjennom gikk brudd med kjæresten jeg hadde hatt gjennom 4 år. De var der alltid. Trengte jeg det, snakket de med meg, trengte jeg bare en klem var de der... Trengte jeg rett og slett ikke noe snakk aksepterte de også det. Jeg har aldri, og da mener jeg ALDRI møtt så mange fine og gode jenter, og ivertfall ikke på en og samme plass. De har gjort at jeg kunne være meg selv, de har gjort at jeg stoler på andre... De har rett og slett gjort at jeg har vokst som person.

Arnhild var så herlig at hun fikk meg med på tur til Praha i februar, noe jeg virkelig trengte etter en heller kjedelig juleperiode. Det var en fantastisk tur, med helt fantastiske mennesker. Det var virkelig VIRKELIG lenge siden jeg hadde ledd så masse på ein gong. De va og eitt fantastisk opplegg, der vi reiste en hel gjeng me ein "reiseleder" som hadde vore der før og viste hvor det var bra å reise. Det fantes øl til helt ned i 7 kr halvliteren!!

Det hele toppet seg vel kanskje når vi fikk russebuksene på. Vi ble tidlig på høsten kjent som festklassen da en hel gjeng trappet opp rett fra narch og fortsatt festen i klasserommet. Endel av jentene i klassen hadde jobba hardt for å få den råeste bilen på veiene, og det var til de grader vellykket. Vi fikk et kjempe forhold til hverandre. Vi passe på hverandre og ringte til hverandre for å vekke hverandre vist noen virkelig trengte å komme seg på skolen.

Jeg var også så utrolig heldig at jeg fikk sitte på me russebilen til jentene i klassen når vi rocka Landstreffet i Stavanger. En utrolig historie om gjestfriheten der nede, uforglemmelige konserter og en HEEEELT uforklarelig hjemreise (det kan rett og slett ikke beskrives, det må bare oppleves.) Jeg vil bare med dette takke alle de som har medvirket til at, selv om det har vært en ufattelig tungt år på en måte, dette har vore det beste året på LENGE! Jeg sitter i Odda nå, og savner dere alle. Jeg vil takke dere fordi dere har vist meg hva virkelig vennskap er, og fordi dere har vært der for meg. . .

Jeg kommer ALDRI til å glemme dere, dere har nemmelig en helt spesielt plass i hjertet mitt! <3 XoXo

Det er ingen hemmelighet at vi lever i et samfunn som er i hurtig bevegelse. Ungdommene som lever i dette hurtigskiftende samfunnet står ovenfor en stor utfordring, fordi de skal prestere på alle arenaer. De skal få best karakterer på skolen, de skal ta høye utdanninger, de skal ha en jobb på siden av skolegangen, og selvsagt holde på med idrett. I hjemmet skal de hjelpe til, de skal sove nok timer, ha de kuleste klærne og mange venner.

Og la oss ikke glemme kroppen... idealkroppen... Jentene skal være slanke, lange ben og sprett rompe. De skal sminkes, men ikke for mye. De skal bruke klær som fremhever kroppen, men ikke for mye. Gutta skal være veltrente. De skal ha ruter på magen og armer som buler under t-shorta. De skal ha hår på kroppen, men ikke for mye. De skal ha fin hud, men ikke sminke seg.

Når ungdommene skal leve opp til så mye, blir de utsatt for ett vannvittig press. Det er ikke nok timer i døgnet til å oppnå alle disse forventningene, så at ungdommene søker snarveier er forståelig. At disse snarveiene ofte er farlig, ulovlig og fører med seg stress er også et faktum.

Tord i dokumentaren «Gutten i speilet» er en av disse guttene som tok en snarvei... En snarvei som viste seg å være alt annet enn akkurat det. Snarveien bort fra lavt selvbilde til idealkroppen het anabolesteorider.

Anabolesteorider er et lovlig legemiddel som brukes ved vekttap under kreft. Det er et stoff som er lovlig å ha, lovlig å bruke. Stoffet er derimot ikke lovlig å lage stoffet i egen kjeller eller å selge. Det brukes som en snarvei til en større kropp, en mer markert kropp... en kropp med ruter på magen. Bruk av stoffet kan føre til en rekke bivirkninger, som kviser, hårtap, opphør av lengdevekst, drepresjon, økt aggresiv atferd, hjerteinfarkt og psykoser.

For Tord førte snarveien inn i en rekke selvmordsforsøk. Snarveien førte han bort fra den Tord foreldrene kjente, inn i et ulent terreng av trening og misbruk. Det ført med seg aggresiv atferd og en stadig jakt etter mer markerte muskler. Snarveien endte tilslutt i et vellykket selvmordsforsøk for Tord. Og Tord er ikke alene. Men selv om Tord ikke er alene er dette, som mye annet, et skjult og lite opplyst problem. Samfunnet ser ikke ungdommene som løper snarveier, og bruker derfor ikke nok penger på området.

Hvor mange må løpe den samme snarveien som Tord før det blir tatt på alvor?

"Drømmebyen" er en dokumentar som handler om mennesker med et engasjement som rører meg. Det handler om mennesker som vil ha en anderledes jobb... en jobb som er mer som en livsstil.

Hermann Gmeiner begynte sitt arbeid med hjemløse og foreldreløse barn som et resultat av lidelsen han hadde vært vitne til under og i etterkant av 2. verdenskrig. Konseptet beygget på 4 hovedprinsipper; mor, hjem, søsken og samfunn. Sammen med andre hengivende mennesker skulle de klare å gi de forsømte barna en trygg oppvekst.  Denne mannen sådde et frø, som har slått ut i en blomst... Det finnes nå 500 barnebyer verden over.

Og nå har vi altså fått vår egen SOS Barneby her i Norge! Jeg syns det er kjempe fint at vi hvert år samler sammen store pengesummer og sender til u-land... at vi reklamerer for fadderordninger som kan hjelpe hele familier i nød... samtidig syns jeg ofte at vi av og til glemmer våre egne problemer.

Selv om nøden ikke er så synlig... selv om fattigdommen blir skjult godt finnes den også i Norge... Og jeg mener at vi også må hjelpe de barna som ikke har en god oppvekst her i Norge. Det blir spennendes å se hvordan Barnebyen i Bergen vil fungere, om barna vil få en stabil tilværelse... om frykten for å bli flytte vil minske, om ordningen vil være mer stabil enn fosterforeldre. Jeg har en genuin tro på prosjekte, og håper det vil fortsette å vokse!

Det er fredag, og det er bursdagsfest... og da velger jeg å ta "MINE ØLBRILLER PÅ!".